Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 143 (skann 145)

143 hos den romerske keiser. Det jeg har lovt, må jeg holde ; jeg vil ikke bli rød som keiser Sigismund! Efterat Luther hadde forsvart sin sak for keiseren i Worms, fikk han og det vesle reisefølget hans ta fatt på hjemveien i fred. En dag mens Luther og et par venner kjørte frem mot en tett skog, blev de med én gang omringet av en flokk ryttere, som hadde masker for ansiktene; de rev Luther ut av vognen og drog avsted med ham, og ryktet gikk siden at det var pavens venner som her hadde været på ferde. Så ille var det dog ikke; rytterne var utsendt av Fredrik den vise, som hadde avtalt hele overfallet med Luther i dypeste hemmelighet, for å sikre sig mot at Luthers fiender fikk tak i ham. Rytterne førte Luther til kurfyrstens bergslott Wartburg; der måtte han gå klædd som en ridder, og bare få visste hvem han var. På Wartburg gikk Luther i gang med å skrive om bibelen til tysk. Fra den tid av kunde derfor alle lesekyndige folk i Tyskland lese bibelen, og Luther blev gjennem sin bibeloversettelse skaper av det tyske skriftmål (sachsisk tysk eller høitysk), slik som vi har det enda. Luther likte ellers sitt fangenskap på Wartburg dårlig. En natt våknet han ved en sterk rammel ute på trappen. Da han åpnet døren og ingen så, trodde han det var djevelen selv som hadde været på ferde for å plage ham. En annen gang, forteller sagnet, var djevelen frekk nok til å vise sig helt inne på værelset hans. Luther kastet da blekkhornet efter ham, så der blev en stor mørk flekk på veggen, og denne flekken vises i våre dager frem til alle reisende. Nogen uker efter at Luther hadde forlatt Worms, dømte riksdagen ham «i rikets akt» (fredløs). Likevel orket ikke Luther å holde sig stille på Wartburg i mer enn 10 måneder. Da vendte han tilbake til Wittenberg igjen. Han prekte for folket og underviste på universitetet gjennem hele sin følgende levetid, enda han var både bannlyst og fredløs, og alle i Wittenberg holdt så med ham at ingen av pavens venner vågde å gjøre ham noget. Kurfyrst Fredrik den vise overdrog til Luther å ordne kirkestyret i Fredriks rike, Sachsen. Luther fastsatte da at kurfyrsten selv herefter skulde være kirkens overherre

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 143 skann 145

Siter