Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 12 (skann 14)

12 murer og palasser sank sammen til grushauger og grodde over med gress. Slike grushauger ligger nu i hundrevis bortefter slettene i Mesopotamia; de kan være 2 — 300 m høie (s. 10). Perserne. Perserne bodde i fjell-landet på nordsiden av den Persiske Bukt. De hørte til den indo-europeiske folkeætt (i India, Persia og Europa). I de eldste tidene gikk perserne i simple klær, spiste tarvelig mat, tok aldri mot lån av nogen og talte alltid sannhet. Persernes dyktigste konge, Kyros, skjønte at ryttere var meget verdifulle i krig. Derfor lot han perserne ale op en mengde hester og lære sig å ride på dem. Kongen over Lilleasia, den grunnrike Krøsos, begynte krig mot Kyros, men tapte (s. 22), Siden gik Kyros mot Babylon. Lenge kunde krigerne hans ikke komme over de veldige murene. Men så fant han på å lede Eufrat utenom byen ien uhyre stor kanal (på østsiden). Derefter gikk de inn gjennem det uttørrede elveleie og tok byen (539). — Den gang bodde folket fra Juda rike enda i fangenskap i Babylon; men Kyros lot dem få reise iilbake til Judea igjen, så mange som vilde. Fønikerne» Fønikerne bodde på den østre Middelhavskyst. Bakom landet deres steg Libanon (p: snefjellet) bratt op. Tyrus, den største byen i Fønikia, var anlagt på en liten ø ved kysten (o. 1000 f. K.). Skib fra o. 900 f. K. I sjøslagene prøvde de å renne hverandre i senk ; derfor B vær" i forenden. Fønikerne bygde sig skib av ceder (o : et slags furu som vokste på Libanon). Skibene var på størrelse som store fiskerbåter. Med dem seilte de til Egypten, hvor de bl. a. lærte å lage glass. Selv opfant de purpurfarven. Vest efter kystene av Middelhavet anla de mange kolonibyer, f. eks. Kartago. Derfra byltet de bort glassvarer, purpurtøier o. 1. til folkene rundt om og tjente svært. Like til Spania kom de; der fant de, ifølge sagnet,

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 12 skann 14

Siter