SKARD English

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 130 skann 132

130 I Håkon 6's tid var den listige Valdemar Atterdag konge over Danmark. Håkon 6 giftet sig med Valdemars datter Margreta. Hun var den gang bare 10 år Hansa-kogge. (Legg merke til de spyd-væb- gammel. Like efter nede krigerne i mastene.) sendte de henne ill sendte de henne til en svensk dame, som skulde opfostre henne; der fikk hun ofte ris. Hun blev liten av vekst, men overmåte forstandig. Nogen år senere flyttet hun hjem til Håkon. I de dagene lyste det ikke fyr-lykter langs efter Norges kyster om netterne, så som nu; det var ikke lenge mellem hver gang at tyske kjøbmannsskib rente frem på undervannsskjær i de norske fjordene. Men da kom straks kongens høvedsmann til stedet og tok både skib og ladning; for så var gammel lov over hele Norden, at alt strandet utenlandsk gods skulde tilhøre den som hadde «strandretten» (oftest kongen). Hansabyene krevde gang på gang å få disse urettferdige lovene forandret; men Håkon 6 og Valdemar Atterdag vilde ikke. Til slutt begynte da hansabyene krig, det var i alt 77 byer, like fra Holland til Den finske bukt. Den gang hadde hansabyene tatt til å bruke nogen store krigsskib, "kogger», og de sendte flere slike til Norge. Mot dem kunde de gamle ledingsskibene i Norge ikke slå sig; således blev det nu slutt med Norges berømmelige ledingsflåte for alle tider. Tyskerne brente op byene Konghelle og Marstrand, og bare efter nogen få uker måtte Håkon 6 gå inn på at tyskerne fikk beholde de strandede skibene sine. Olav Håkonsson. Da Håkon 6 døde (1380), blev hans og Margretas 10 år gamle sønn, Olav, konge over både Danmark og Norge; de to land kom herefter til å ha samme konge like til 1814 («Dansketiden» 434 år). — Men
Skann 132 av Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925)
Skann i full størrelse hos Nasjonalbiblioteket

Siter

Læreplanatlas. «Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 130». Versjon 2026-09-28. /boker/lodooen-verdens-norgeshistorie-1925/s/132/