Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 131 (skann 133)

131 Olav Håkonsson døde allerede i 1387, bare 17 år gammel; han var Norges siste konge av Magnus Erikssons ætt. Dronning Margreta hadde fått meget å si over Norge og Danmark allerede mens Olav, sønnen hennes, var konge. Hun greide alle sakene med så stor kløkt «at det falt angst og frykt over hele adelen». Da så Olav døde, styrte hun fremdeles. Om ikke lenge satte størsteparten av svenskene sig op mot sin konge Albrekt, og i steden valgte de Margreta til «fullmektig frue og husbonde». Således hadde da Margreta samlet de tre landene i Norden under ett styre. — Kong Albrekt vilde ta Sverige igjen med makt; han reiste til Tyskland og leide sig en hær med riddere. Sagnet forteller, at da han kom tilbake til Sverige igjen, kalte han Margreta «kong Brokelaus», og han sendte henne et bryne til å kvesse nålene sine på. Men Margretas ridderhær vant over ham (i Vestergotland). Nogen år senere holdt de norske, svenske og danske bisper og adelsmenn et møte i Kalmar. Dit kom Margreta med sin søsterdattersønn Erik av Pommern, og Danmarks erkebisp kronte ham til konge over Norge, Sverige og Danmark («Kalmarforeningen», 1397). Til Danmark hørte i de dagene Skåne, Halland og Blekinge (øst for Øresund), og folketallet var større i Danmark alene enn i Norge og Sverige tilsammen. Nu vilde Margreta smi de tre rikene sammen til ett. Derfor satte hun danske og tyske menn til høvdinger i Sverige og Norge, og selv bodde hun i Danmark. Erik av Pommern (1389— 1442). Erik av Pommern gjorde Kjøbenhavn til hovedstad for de tre rikene. Han fant på å kreve inn skatt av alle de fremmede skibene som seilte gjennem Øresund («Øresunds-tollen»). Dette blev senere en av danskekongenes største inntekter. Likesom Margreta satte også Erik av Pommern inn danske menn til høvdinger i Armbrøst blev brukt i Norden i den senere middelalder. De gamle trebuer blev dog også brukt, fordi de var billigere og hurtigere.

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 131 skann 133

Siter