Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 127 (skann 129)

127 kroppen full av sorte bylder, og efter 1 til 3 dager døde de fleste av de syke; men de som kom sig igjen, blev aldri så sterke som før. På én dag blev det gravsatt 80 lik ved en kirke i Bergen. Prestene i Norge døde næsten alle sammen; de fikk lett sygdommen, fordi de var så ivrige til å besøke de syke. Det var den gang ingen læger eller medisin, og folk forstod ikke hvordan de syke måtte holdes vekk fra andre folk; derfor bredde sygdommen sig over hele landet. 10 år senere herjet koppene over hele Norge, og 11 år derefter igjen kom en ny farsott. Sagnet forteller om mange daler at alt folket døde, og at åker og eng grodde til med skog. I Norge var det den gang o. 300000 mennesker; av dem døde kanskje 1 /s i svartedauen. (Sagnene om Jostedalsrypa, og om Heidals kirke i Valdres.) På svartedauens tid eide kongen og adelen i Norge rimeligvis bort imot Vs av alle bondegårdene, og kirken eide kan hende også V3. Disse gårdene blev bortleid til leilendinger, som måtte betale jord-leie for hvert år (korn, kjøtt, smør, skinn osv.). Derfor hadde adelen og bispene hittil hatt råd til å holde så mange riddersvenner. Men så kom svartedauen og rev bort mange også av leilendingene. Bakefter blev det ofte vanskelig for jord-eierne å få leid bort gårdene sine, de måtte i mange bygder nøie sig med mindre enn tredjeparten så stor jordleie som før, og de hadde ikke nu lenger råd til å holde så mange riddersvenner. Nogen adelsslekter brukte i denne tiden å la rike arvinger i slektene gifte sig sammen, så rigdommen deres kunde vokse likevel; somme av adelsslektene kom på den måten til slutt til å rå over mer enn tusen gårder. Men leie-inntektene deres var likevel for små til at de kunde holde så mange riddersvenner som adelen i Sverige og Danmark. Derfor regnet de sig for ringere enn den utenlandske adel; når de skrev brev, syntes de det var «fint» å blande inn svenske og danske ord. Og barna deres blev svake, fordi foreldrene var så nær i slekt. Således gikk det herefter jevnt nedover med den norske adel, både i makt og dyktighet. Leilendingene derimot slapp efter svartedauen å betale så stor jord-leie som før, og de blev efter hvert mer velstående.

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 127 skann 129

Siter