Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 118 (skann 120)

118 Island, og en natt kom en av fiendene hans med mange menn til gården hans, Reykjaholt, og drepte ham. Ute i Europa var det i de dagene mest bare prestene som skrev bøker; i Norge og på Island derimot var det også høvdingene. Men mot slutten av sagatiden døde de islandske høvdinge-slektene ut, og da var det ingen som dugde til å skrive nye bøker; de bare skrev av de gamle. Også ellers kom det da en ulykkelig tid for Island, med uår, sult og farsotter. Magnus Lagabøter (1263—1280). Magnus Laga- bøter var Håkon Håkonssons eneste sønn. For å få fred med skottekongen avstod han Man og Suderøiene, mot at Norge skulde få en avgift fra Skottland for hvert år (freden til Pert 1266). Slik begynte det nu ågå nedover med Norges Vester havs-velde. Norge hadde den gang enda én særskilt lov for Frosta lagdømme, én for Gula, én for Eidsiva og én for Borgar lagdømme. Magnus lot disse 4 lovene arbeide sammen Magnus Lagabøter til én i an dslov (1276) og fikk derav sitt til(fraStavanger domkirke) navn. Magnus Lagabøters landslov kom til å gjelde i over 400 år (til 1687). Herefter blev det kongene i Norge som gav nye lover; de skulde da rådføre sig med sine «gode menn» (o: bispene og lendermennene, riksrådet). Når Norges konger reiste i krig, hadde de hittil hatt med sig sine og lendermennenes huskarer, og så de våben føre bønder rundt om i bygdene. Det var alt sammen bare fotfolk. Men i Danmark og Sverige hadde kongene nu begynt å la sine og lendermennenes huskarer ride på hester i krigen, så som skikken var i sydligere land (riddersvenner). Derfor blev Magnus nødt til å skaffe også Norge en ridderhær. Han gav lendermennene navnet baroner, og andre fornemme menn blev kalt riddere («adelen»); han fikk dem til å holde nogen riddersvenner hver (s. 58). Til lønn for det gav han dem gårder, som de leide bort til leilendinger og fikk jord-leie av for hvert år. Men husene på de norske baron-gårdene og riddergårdene

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 118 skann 120

Siter