Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 101 (skann 103)

101 Vesterlandene med en krigsflåte, og fra da av måtte Suderøiene (o: Hebridene) og Man betale skatt til Norges konge. Siden klædde han sig som skottene, i kort kjole uten bukser, og fikk derav tilnavnet Berrføtt. Når vennene hans advarte ham mot å våge sig for langt frem i striden, svarte han : «En konge skal trakte efter å bli berømt, og ikke efter å leve lenge!» Da han hadde været konge i 10 år, seilte han igjen til Vesterlandene med en hær. Han tok Dublin. Men en gang senere, da han efter et tog inn i landet skulde tilbake til skibene sine med hæren og gikk over nogen myrer, kom irerne uventet over ham med stor overmakt. Han fikk et hugg over halsen av en irsk øks og falt. I Magnus Berrføtts tid blev bygd det første klosteret i Norge (på Nidarholm, s. 81). Munkenes tall i de norske klostrene var sjelden over 20. Klostrene hadde alltid også nogen gjesterum for reisende folk (pilegrimer, kjøbmenn o. a.). I de bygdene der det ingen klostre var, fikk kloster-forstanderne i stand herberger for de reisende, især langs med pilegrimsveiene nord til Nidaros (f. eks. Stenhuset på Gran, Hadeland). Korstogene (1096 — 1290). Fra kristendommens første tid hadde en og annen av de kristne i vesterlandene tatt ut på pilegrimsreiser eller valfarter til Jødeland. De vilde gå på de veier der Jesus hadde vandret, og de mente at Gud heller hørte bønnene deres der enn hjemme. Men så kom en tyrkisk rytter- og nomade-stamme fra steppene i det indre Asia (Turkestan) og gjorde sig til herrer i Jødeland (i Gregor 7's lid). Tyrkene stanset pilegrimenes karavaner, røvet reisepengene fra dem, pisket dem, spyttet på dem og spottet dem. En av de pilegrimene som var blitt mishandlet slik, Peter av Amiens [Amjå], møtte frem og klagde hos paven, Urban 2, og de to blev da enige om at de skulde få Europas kristne til å gjøre en hærferd østover for å drive tyrkene vekk fra Jødeland. Peter gav sig derefter til å ride rundt i Frankrike fra by til by på et magert esel. Han var barfotet og utsultet; hans fillete pilegrimskappe blev holdt sammen med en tau-tamp om livet istedenfor belte; med gripende veltalenhet skildret han pilegrimenes lidelser og tyrkenes ugudelighet.

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 101 skann 103

Siter