Norges historie : med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie. For middelskoler og ungdomsskoler (1930), s. 133 (skann 139)

133 næsten ufremkommelige på grunn av førefallet. Omtrent halvdelen av forsamlingen var embedsmenn, og disse kom til å ta ledelsen under forhandlingene. Representantene var innlosjert på gårdene omkring, men de spiste middag sammen i verkets hovedbygning. En deltager her skrev om det første middagssamvær : «Her så man den såre behagelige gamle mann, Peder Anker, sitte midt i en krets av bønder, øsende suppe for dem med uforlignelig munterhet og underholdning, så at den vestlandske døl, Ole Tveten, gniende sitt trøieærme, måtte leende utbryte: «Å nei, han er so gild og moresam, denne karen!» Her så man et utvalg av menn fra alle rikets egne, og av alle stender og dialekter, hoffmenn og bønder, amtmenn og lensmenn, prester og klokkere, oberster og korporaler, lærde og ulærde, kjøbmenn og proprietærer komme sammen i det hellige øiemed a legge grunn til en gjenfødelse for fedrelandet.» Man kunde tidlig merke at der var to forskjellige retninger i riksforsamlingen. Flertallet vilde ha et helt selvstendig Norge med Kristian Fredrik som konge; de kalte sig selv selvstendighetspartiet, men deres motstandere kalte dem ofte «prinsepartiet». Sorenskriver Christian MagnusFalsen var en av deres ledere, ennvidere professor Georg Sverdrup og sorenskriver Christie fra Bergen. De fleste av bøndene sluttet sig til dette parti. Det annet parti hadde til leder grev W e de 1. Han og hans tilhengere mente at det var liten utsikt til at man mot stormaktenes ønske kunde opna å få et selvstendig Norge med Kristian Fredrik i spissen. Dessuten var de redde for å gjøre den danske tronarving til konge i Norge; det kunde føre til gjenforening med Danmark. Den forsiktige og høit ansette jern verkseier JacobAall mente som Wedel at det var tryggest å komme overens med Sverige om en forening, og presten Nicolai Wergeland sluttet sig til Wedels parti, «svenskepartiet», fordi han var hatsk mot Danmark og alt dansk. Alle Eidsvolls-mennene var dog enige om at Norge nu skulde få en fri forfatning bygget på folkets rett til a styre sig selv. En komité med sorenskriver Falsen som formann utarbeidet forslag til grunnlov, som blev endelig vedtatt den 17. mai. Efter denne grunnlov skulde Norge være et arvelig, innskrenket monarki, hvor et folkevalgt storting skulde gi lover, bevilge penger og pålegge

Norges historie : med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie. For middelskoler og ungdomsskoler (1930) s. 133 skann 139

Siter