Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 76 (skann 82)

76 sted snek Norges siste erkebiskop sig nu vekk fra landet. Ennu 19. april blev erkebiskopens skibe sett utenfor Utsire, hvor de slapp Norges kyst. I mai nådde de til Nederlandene, hvor Olav Engelbrektssønn døde året efter. Han var den siste som prøvde en kamp for et selvstendig kongerike Norge. Nu var alt forbi. Kristian 3's menn fikk lett slått ned den siste motstand, og danskene var landets herrer. Hvorledes Norge mistet sine minnesmerker. Konger, høvdinger og biskoper hadde bygget meget i Norges storhetstid i middelalderen. Fra landsende til landsende reiste sig gudshus, omtrent 1 200 i alt — tjærebredde stavkirker, små hvitkalkede stenkirker og andre rikere, helt op til de store domkirker som St. Swithun i Stavanger, Hamardomen og Hellig- Olavs dom i Nidaros. De stod der som vidner om landets rike og lykkelige år, først under Olav Kyrre, siden under kongene av Sverre-ætten. Men da kongene flyttet ut, og da Norge efter hvert blev et fattig land, blev det slutt med byggingen, og folket greide ikke engang å holde de gamle kirker ved like. I reformasjonstiden blev de plyndret for helgenskrin, røkelseskar, alterstaker, messekåper og hvad andre kostbarheter en slik kirke hadde samlet i århundreders løp. Og hertil kom store ildsvåder. «Norges middelalder gikk ned i et hav av flammer.» I 1523 brente Mariakirken i Oslo med sine kongegraver og reiste sig aldri mer. I 1527 brente den forlatte kongebolig Akershus; i 1532 falt Hovedøens kloster for ild og sverd, i 1536 gikk Tunsberg op i flammer. I 1537 blev Oslos ærverdige bispegård revet ned, og ikke lenge efter kom krigen med Sverige (syvårskrigen), da svenskene brente Hamar domkirke. Men verst av alt: i 1531 var også domkirken i Nidaros brent, rikets største helligdom, og med den hele det gamle Nidaros. I denne trengselstid kunde erkebiskopen ikke skaffe penger til gjenopbygging; langkoret fikk et usselt tretak istedenfor hvelv;

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 76 skann 82

Siter