Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 72 (skann 78)

72 nye protestantiske biskoper blev fast lønnede embedsmenn og skulde ikke ha sæte i riksrådet. Reformasjonen trengte hurtig igjennem i Danmark, hvor den var forberedt ved Hans Tausen og andre predikanter. I Norge var det anderledes. Her var den nye lære næsten ukjent, og det var heller ikke mulig å skaffe lutherske prester til alle prestekallene i Norge; mangesteds blev derfor de gamle prester sittende som prester i den lutherske kirke. Da den danske bibeloversettelse var ferdig, blev der sendt 96 eksemplarer av den til utdeling i Norge; men de kunde jo ikke erstatte prester. I de avsides bygder vilde almuen mange ganger slett ikke vite av de prester som forkynte den nye lære. , En prest klaget således over en menighet: « en prest har de slått ihjel; den annen sloss de med, den tredje hugg de to fingrer av; den fjerde jog de i badstuen når de drakk. . .» Det tok meget lang tid før den lutherske lære virkelig trengte inn blandt folket i Norge. En av de få geistlige som virket utrettelig i reformasjonens tjeneste var Gjeble Pc der s sønn, den første lutherske biskop i Bergen. Han gjenoprettet latinskolen i denne by og sørget for å få prestene ordentlig oplært. Om det gikk smått med å innføre Luthers lære, gikk det fort nok med å ribbe de norske kirker for de fleste ting av verdi. Danske høvedsmenn drog om i landet og plyndret kirker og klostre. I 1540 blev St. Olavs sølvskrin innlevert til kongens skattkammer i Kjøbenhavn; det inneholdt 6 500 lodd sølv. Alt i alt kom Norge til å være utenfor den store åndelige bevegelse som vi kaller reformasjonen. Nordmennene hadde heller ikke tatt del i de store opdagelser, skjønt de i sin tid hadde vært Europas dristigste sjøfolk. Det var som om folket på denne tid lå i en søvn eller en dvale. Derfor fant de sig også i at landet omtrent blev som en provins av Danmark, et bytte for danske adelsmenn. Kristian 3 måtte på riksdagen i 1536 love den danske adel at Norge herefter ikke skulde være eller hete et kongerike for sig selv, men «et lem av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid». Kristian 3 var den første av oldenborgerne som aldri kom til

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 72 skann 78

Siter