Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 71 (skann 77)

71 om hans eldste sønn, hertug Kristian, som var ivrig lutheraner, skulde bli valgt til konge. I riksrådet var katolikkene i flertall, og de vilde ikke ha ham. Da det trakk ut med kongevalget, blandet liibeckerne sig i striden. Liibeckerne fikk borgerne i Kjøbenhavn og Malmø på sin side ved å foregi at de vilde ta den fangne Kristian 2 til konge. En tysk greve, Kristoffer av Oldenborg, sluttet sig til dem og erobret i en fart store deler av Danmark; efter ham er krigen blitt kalt grevefeiden. Da de jyske bønder hørte der var tale om å få «den gamle kong Kristian» tilbake, reiste de sig til en forbitret kamp mot herremennene; de plyndret og brente mange herregårder. Imidlertid var hertug Kristian blitt valgt til Danmarks konge av den jyske og fyenske adel; men det så mørkt ut for den nyvalgte konge. Omtrent hele det land han skulde være konge over, var i fiendens vold. Kristian 3 måtte erobre sitt rike ved hjelp av den holstenske adel og leiede tropper. Han hadde nogen gode hjelpere, således feltherren Johan Rantzau, som slo ned hele bondeopstanden i Jylland og senere vant en stor seier over liibeckernes hær ved Øksnebjerg (på Fyen). Til sjøs slo Peder S k r a m liibeckerne så grundig at det for alltid var forbi med deres herredømme i Østersjøen. Snart var det forbi med all motstand mot Kristian 3. Borgerne i Malmø og Kjøbenhavn var de som holdt lengst ut, da de var redde for å få en tysksinnet adelskonge. Kristian 3. 1536—1559. Såsnart Kristian 3 var blitt herre i Danmark, holdt han en riksdag i Kjøbenhavn i 1536. Luthers lære blev innført, og en statskirke oprettet efter mønster av de lutherske statskirker i Tyskland. Alt det jordegods kirkene og klostrene hadde eid i den katolske tid, blev nu konfiskert; adelen fikk noget, men kongen (staten) det meste. Inntektene av dette skulde staten bruke til hospitaler, til skolene og til universitetet i Kjøbenhavn. De

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 71 skann 77

Siter