Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 53 (skann 59)

53 Kong Valdemar Atterdags siste store kamp var mot hanseatene, som slog sig sammen med hans andre fiender. Han holdt på å bukke under, og måtte i flere år leve som landflyktig i Tyskland. Endelig fikk han fred på det vilkår at hansebyene skulde ha fri adgang til handel og fiske i Danmark. I år 1375 døde Valdemar Atterdag. Han var til siste stund like ivrig i sitt arbeide og optatt av å få alle til å gjøre sin plikt. «Adel, kjøpstadsborgere og andre unte han ingen ro, så at der i hele landet hverken var tid til å spise, til å hvile sig eller til å sove» — så heter det i et gammelt skrift. Sveriges historie i den eldste tid. Fra de eldste tider hører vi i Sverige om strid mellem de forskjellige konge-ætter. Det var lite vennskap mellem sv ear n e, som bodde nordøst for Kolmorden og Tiveden, og g øterne som bodde «sunnanskog» som det het. Ellers holdt hvert landskap i Sverige lenge på sin gamle lov og rett og på sine høvdinger. Svearne holdt lengst på hedenskap og blot, og Sveriges helgenkonge, Erik den hellige, som utryddet de siste rester av hedensk gudsdyrkelse, levde over 100 år efter vår Olav den hellige. I 1250, mens Håkon Håkonssønn hersket over Norge, kom Folkunge-ætten på tronen i Sverige. Den som først fikk kongenavn, Valdemar, var et umyndig barn, og hans far, Birger jarl, blev Sveriges virkelige styrer. Likesom Håkon Håkonssønn og Magnus Lagabøter i Norge efter borgerkrigene gjorde alt for å trygge freden innenlands mann og mann imellem, således var Birger jarl den styrer som hevdet den indre fred i Sverige. Han gjorde hver den fredløs som krenket hjemfreden d. v. s. som våget å overfalle nogen mann på hans gård eller i hans hjem. På samme måte hevdet Birger jarl tingfred, kirkefred og kvinnefred. Han hjalp op Stockholms handel og regnes ofte for byens egentlige grunnlegger. Allerede

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 53 skann 59

Siter