Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 38 (skann 44)

38 Sverre Sigurdssønn f 1202. Sverre var vokset op ute på Færøiene og var blitt viet til prest. Han var 24 år gammel da han fikk høre at hans far var kong Sigurd Munn, og han drog straks til Norge for å hevne sine frender og vinne sitt ættrike. Magnus Erlingssønn og hans far var da så mektige at det syntes å være lite håp for Sverre; men en flokk flyktende birkebeinere truet ham til å være høvdingen deres så snart de fikk rede på hans herkomst. Med 70 mann, en uregjerlig flokk av kottkarer og stimenn, søkte Sverre gjennem Dalarne og Jemtland å nå til Nidaros for å la sig hylde som konge. Han satte sine folk på en hård prøve, for det blev en stri marsj over øde fjell og milelange skogvidder. På skrøpelige tømmerflåter måtte de sette over store vann., og mangen gang hadde de ikke annen næring enn vintergamle bær. Litt folkehjelp fikk Sverre fra Telemark, og midtsommers stod han foran Nidaros. Han tok byen, men sparte hver manns liv som bad om fred. Da Erling og Magnus nærmet sig med flåte og hær, visste Sverre ingen annen råd enn å dra sig unda. Han søkte vestover til Sogn og Voss; men bøndene samlet sig overalt mot ham og stengte veien, slik at han måtte fly til fjells igjen. Birkebeinerflokken holdt på å omkomme på Vossefjellene i en forrykende snestorm, og i flere dager hadde de ikke annet enn sne å leve av. Sverre holdt motet oppe hos sine menn og fant utvei der alle mistvilte. Han lærte også birkebeinerne å sette sin lit til Jomfru Maria og den hellige kong Olav. To år efter var Sverres flokk vokset slik at han kunde våge strid med Erling og Magnus på Kalvskinnet i Nidaros. Her falt Erling Skakke og mange gjæve menn med ham; Magnus måtte fly. Efter slaget talte Sverre ved Erlings grav og sa: «Et stort tidsskifte er nu kommet, det kan I klart se. En mann er trått i stedet for tre, for både kongen, erkebiskopen og jarlen, og denne ene mann er jeg. Nu skal vi be til Gud at Erling jarl må få tilgivelse for alle sine synder og især for det at han, en lendermann, tok den store djervhet på sig å gi sin sønn kongsnavn og reise flokk og merke mot kongssønner.» Året

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 38 skann 44

Siter