Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 8 (skann 14)

8 Samfundsliv. I den eldste tid var der lite samkvem mellem landsdelene. Lettest var det å følge leden langs kysten, og over høifjellet gikk sommesteder gamle ferdselsveier. Men for det meste lå store skoger og stengte mellem bygdene. Storparten av landsfolket satt derfor rolig på sine gårder og kom ikke utenfor bygden. Således var landet skilt i små samfund som hadde lite med hverandre (fylker). Der blev regnet over 20 slike fylker i Norge. Innbyggerne i et fylke hadde samme lov og dyrket de samme guder. Loven blev sagt på fylkest i n g e t, og der dømte også utvalgte menn i alle rettstretter. Tett ved tingplassen lå fylkeshovet. Mindre ting og mindre hov var der omkring i fylket. På tinget kunde alle frie menn møte, men de hadde ikke like meget å si. Mest heder og makt hadde storbøndene som eide arvet slektsjord (odelsjord) og kunde møte med stort følge av huskarer, frender og venner. Meget ringere var kau p-1 endingen, som selv hadde .kjøpt sin gård, og ringere enn ham igjen var leilendingen, som brukte annen manns jord. Trælene møtte ikke på tinget. De kunde kjøpes og selges. /*^ Livet var utrygt i disse fylkessamfund. Hver mann bar våben, og alle gamle frasagn melder om svære manndrap. Blev en mann drept, måtte hans_æ£t hevne drapet på drapsmannen eller en av dennes ættmenn. Istedenfor å øve blodhevn kunde den dreptes ætt efter tingets dom ta imot bøter av drapsmannen og hans frender. Men boten var forskjellig efter den dreptes kår og heder. En odelsbonde var mere verd enn en kauplending, og han igjen mere enn en leilending. For trællene betaltes ikke stort. For legemsskade var der faste takster («sårtakster»). Der skulde bøtes 3 øre sølv for hver finger som blev hugget av en mann, men for tommelfingeren like så meget som for de andre fingrene tilsammen. Den gård hvor hov og tingsted lå, blev midtpunktet for bygdene omkring; der møtte folk til fest og til hærskue. Odelsmannen som satt på en slik gård, blev lederen på tinget og i hovet. Han blev også høvding i krig, og han hadde alltid om sig hærmenn (hird). Slike høvdinger var det som samlet flere fylker til et

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 8 skann 14

Siter