Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 117 (skann 123)

117 i- V >- latin. Bønder ogievneborgere stod utenfor den almindelige oplysning; de trodde på hekser og jrolldom og alleslags fabler. Holberg skrev på dansk, og fra hans tid blev det slutt på den ting at dansker og nordmenn skrev sine bøker på latin. Holberg, som hadde sett hvorledes folk i Frankrike f. eks. satte pris på sitt eget sprog, blev forarget over den ting at det i Danmark gjaldt for fint å tale alle andre sprog enn dansk. Han begynte for alvor kampen mot kyskheten, som hadde fått slik makt i Danmark. Alle de som støtt apet efter det utenlandske, fikk føle Holbergs spott, især slike som heller vilde «lese pølsesnakk på fremmede sprog enn de grundigste skrifter på sitt eget». Franske moter og skikker hadde på den tid fra hoffet bredt sig ut til borgerlige kretser. At almindelige mennesker ikke bare skulde gå med svære krøllede parykker, men bære kårde som om de var franske grever og la sig f ølge~pa~ gaten av en tjener eller la sig bære i en — det syntes Holberg var en latterlig uting. Vi har hørt om den vekt som enevoldskongene la på at folket var ordnet i rangklasser; dette hadde frembragt en ren sygdom i Danmark. Folk var opsatte på åfå fine titler, bli flyttet høiere op i rangen, især naturligvis bli optatt i adelsstanden. Holberg viste i sine skrifter hvor meget viktigere det var å være et arbeidsomt og nyttig menneske enn å pynte sig med titler. De som tjente staten uten lønn, skulde efter hans mening være i første rangklasse, i næste klasse alle akerdyrkere. "Holberg vendte aldri tilbake til Norge efter sin annen utenlandsreise. Men han hadde ikke glemt sitt norske fedreland og sin barndoms by. Han skrev en bok om Bergen, og i sine historiske skrifter taler han meget om de gamle nordmenns bedrifter og roser deres historieskriver Snorre Sturlason. Om bøndene i Norge sa Holberg at de var et slags adelsmenn i det små, og han er ikke mindre stolt når han skriver om Norges store utførsel og dets sjøfart. Han er stolt av Kongsberg sølvverk og av det driftige Bergen, hvor hele Strandgaten var belagt med store flate stener; han tenkte på Kjøbenhavn hvor alt skulde være så fint, men hvor brolegningen var elendig.

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 117 skann 123

Siter