Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 98 (skann 104)

98 Kongen fordelte alle statssaker mellem 6 regjerings-kontorer eller kollegier, som de blev kalt. I disse kollegier utarbeidet de fagkyndige sekretærer sine forslag. Formennene i kollegiene dannet tilsammen kongens råd; med dette råd drøftet kongen de forslag som fremkom fra kollegiene, bifalt dem eller avviste dem. Ingen skulde nu lenger utøve statsmyndighet fordi han var av adelig ætt. Det blev slutt med at herred a g e n e (d. v. s. adelsforsamlinger) skulde avsi dom. Danmark og Norge fikk nu tilsammen en høiesteretti Kjøbenhavn, hvor der satt rettskyndige dommere med kongen selv som formann. I mindre saker dømte kongelige embedsmenn (sorenskrivere, herredsdommere). Hele landsstyret blev også anderledes. De gamle lensherrer hadde krevd det som en adelsrett å få len å styre. De hadde sittet med mange krigsfolk under sig på de faste slotter, de hadde vært dommere og krevd inn skatten; ofte hadde de hatt lenene på slike vilkår at det meste av skatteinntekten gikk i deres lommer. Nu vilde kongen ha pålitelige og lydige embedsmenn til å styre ute i distriktene. Istedenfor den gamle lens-inndeling blev landet nu inndelt i amter med en amtmann som øverste embedsmann. Amtmennene fikk fast lønn av kongen; de blev kongens lydige undergivne og fikk hverken festninger eller krigsfolk under sig. De skatteinntekter som før ofte ikke var kommet lenger enn til lensherren, kom nu til kongens kasse eller statskassen. Både i kollegiene og i amtmannsembedene ansatte de eneveldige konger helst borgerlige og ikke adelsmenn. Slik blev styret under de eneveldige konger. Eneveldig kongemakt hadde de på den tid i andre land i Europa, først og fremst i Frankrike, som blev mønsterland for de andre stater i mangt og meget. De fleste kloke menn dengang syntes den eneveldige kongemakt var en forandring til det bedre, fordi det nu blev forbi med adelens stilling som en herskende klasse. Kongens makt, mente de, var det samme som statens makt, og statsmakten skulde brukes til å gavne alle undersåtter. Folk flest så på kongemakten som en guddommelig innstiftelse.

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 98 skann 104

Siter