Forsøksplanen 1960, s. 251 (skann 253)

251 læren i 9. skoleår. En nytter fortrinnsvis levende musikk, grammofon, lydband og musikkfilm. Elevene gjøres kjent med orkesterinstrumentene. I øverste klasse gis en enkel oversikt over musikkhistorien. IV. Rettleiing. A. Sang i. Utvalget av sanger for de forskjellige klassetrinn overlates delvis til den enkelte musikklærer. Målet må imidlertid alltid være klart: mot stadig høyere kvalitet. Elevene skal lære å skille mellom den gode, kultiverte musikk og det verdiløse kling-klang som alltid finnes. Det er svært viktig at andre fag trekkes inn i musikkundervisningen, og vice versa. Ved større skoler er et samarbeid mellom musikklærer og andre faglærere av stor betydning for trivsel og arbeidsglede i fagene. For kristendomskunnskap velges salmer og verdifulle åndelige sanger. For norsk har vi en rekke folkeviser og dikt, og når det gjelder gymnastikk, bør elevene lære noe rytmikk og en del folkeviseleiker. 2. Pusten. Innåndingen skal foregå lydløst med lett atskilte lepper og gjennom munn og nese samtidig. Det skal ikke være noen merkbar heving av skuldrer og brystkasse. Ved riktig innånding skal elevene kjenne en bevegelse i mellomgulvet (slik som en føler det der når en ler riktig godt). Elevene vennes til å synge hele fraser uten å puste på nytt. Likeså må de lære å «spare på luften» (kontrollprøve: en lysflamme skal ikke blafre vesentlig i ca. 25 cm avstand fra munnen). 3. Stemmen. Læreren må arbeide målbevisst med elevenes stemme ved enkle tale- og tonedanningsøvinger i tilknytning til sangstoffet. Læreren viser ved eksempler hvilken stor betydning rommet har for en tone. (Eks.: Sett en stemmegaffel, fiolinstreng eller gummistrikk i svingninger, først uten og så med resonansbunn.) Det rommet som gir resonans for sangstemmen, finnes i hodet (svelg, munn- og nesehule), og en må hjelpe elevene til å få denne romfornemmelsen. Gjennom øvinger utvikler en resonansen ved å synge en kjent melodi (gjerne i litt høyt leie) på m (ikke sammenbitte tenner), n og ng (ingen stramning av hals- og kjevemuskulatur). I nesten alle klasser finnes en eller flere «brummere», dvs. elever som bare synger på én tone. Årsakene kan være av fysiologisk eller psykologisk art. «Brummerne» behøver ikke å være umusikalske. En må

Forsøksplanen 1960 s. 251 skann 253

Siter