Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 97 (skann 99)

97 efter kjente Magnus at han måtte dø. Da sendte han bud til Svein og gav ham Danmark, men Harald Norge. Harald spurte om hvor meget Magnus hadde igjen av alt gullet hans. Da svarte Magnus: Se til skibsbordene, de er kranset med raske helter; dem har jeg gitt gullet, og de er blitt vennene mine isteden. En trofast venn er mer verd enn gull. — Så snart Magnus var død, krevde Harald at hele hæren straks skulde følge ham avsted for å undertvinge Danmark. Men Einar Tambarskjelve svarte at han holdt det for en høiere plikt å følge sin fostersønns lik nord til Nidaros, og at han heller fulgte Magnus død enn nogen annen konge levende ! — De sterke krigerne gråt da de likklædde den gode kongen. Høit i løftingen på kongsskibet la de ham, og så seilte hæren bakefter i sørgetog til Nidaros. Efter Magnus den godes død blev Harald Hardråde enekonge. År efter år seilte han til Danmark og herjet; men han greide ikke å legge landet under sig igjen. Det er rimelig det var i denne tiden han anla Oslo, innerst ved Folden (Oslofjorden, 1048?); derfra var det lett å overfalle Danmark. På Harald Hardrådes tid levde Hallvard fra Lier, en søsterdattersønn av Hellig Olavs mor Åsta. En gang skulde Hallvard hjelpe en flyktende kvinne over Drams fjorden. Men kvinnens forfølgere felte ham med sine pileskudd, bandt en sten om halsen på ham og kastet ham i sjøen. Nogen tid senere blev liket funnet flytende med stenen i. Dette regnet folket for et jærtegn", og Harald Hardråde fikk da Hallvard utkåret til helgen for Østlandet og satte liket hans på alteret i St. Hallvards kirke i Oslo. — Oslos gamle byvåben viser oss St. Hallvard med de tre piler i den ene hånden og stenen i den andre. Harald var streng mot bondehøvdingene i Norge like ens som hans halvbror, Olav den hellige, hadde været ; det var derav han fikk tilnavnet H ard- Kristiania ved 1650. Oslo ved 1200. 7 — Lødøen : Verdens- og Norgeshistorie,

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 97 skann 99

Siter