Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 60 (skann 62)

60 til å styre i hvert. De grevene som hadde grevskapene sine langs efter grensen (marken"), blev kalt n markgrever u . Minst en gang om året holdt Karl ting for hele riket. Da kunde enhver fri mann komme frem med sine klagemål. Men det var så tungvint å reise i de tidene at omtrent bare bisper og grever hadde råd til å møte. Det var dette slags ting som senere blev kalt riksdager. Også nye lover blev vedtatt på Karis tingmøter, og derefter blev lovene opskrevet på latin, som var kirkens og diplomatenes sprog gjennem hele middelalderen. Karl selv holdt forresten også frankernes eget tyske mål i ære, og han lot prekener oversette til dette mål. Karl hadde ikke i sin ungdom lært å skrive; først som voksen lærte han å skrive sitt eget navn. Men han satte likevel stor pris på boklig lærdom. Selv fikk han i stand en skole i Aachen [A — ], hvor han helst opholdt sig, for hoff-folkets barn. En gang han kom tilbake fra ett av hærtogene sine, vilde han se hvor flinke elevene var blitt til å skrive. Da han merket at de fattige folks barn var de dueligste, stilte han dem ved sin høire side, og han sa, at holdt de bare frem som de hadde begynt, skulde de nok med tiden få både bispedømmer og klostre å styre. De rike folks barn derimot, som ikke dudde stort, stilte han ved sin venstre side, og til dem sa han: Tro bare ikke at jeg bryr mig om dere fordi de er så pent klædt ; dersom de ikke forbedrer dere, får de aldri embeder av mig. Karl den store døde stille og rolig i Aachen 814, 72 år gammel. Nogen år senere blev Karis rike delt i 3 deler: 1) Italia (med keiserverdigheten) og en strimmel land nordover til Holland. 2) Frankrike. 3) Tyskland. — Kirken og klostrene eide den gang allerede 73 av all jorden i riket. — Omtrent 100 år senere gjorde den tyske konge Otto den store et krigstog til Rom. Der salvet paven ham til tyskromersk keiser (962), og herskerne over Tyskland beholdt det tysk-romerske keisernavn helt til 1806. //. Norge fra de eldste tidene inntil 1030. Ny-Stenalderen I Norge (den eldre og den yngre stenalder, inntil omtrent 2 000 f. K.). Omkring 7 000 f. K. var isdekket utover Nordeuropa (s. 3) smeltet så meget vekk at Norges kyst lå nogenlunde bar (omtrent som Sydgrønlands kyst nu). På Jæren lå kysten da omtrent 15 m dypere enn i våre dager og ved Oslo-fjorden omtrent 60 m

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 60 skann 62

Siter