Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 43 (skann 45)

43 I de følgende 8 år la han da også hele Gallia hinsides Alpene under Romerriket (inntil Rhin), og dessuten det sydlige Britannia. Dermed begynte romersk kultur å bre sig også til disse landene, og de blev med tiden verdenskulturens midtpunkt (istedenfor Rom og Hellas). Imens opholdt Pompeius sig i Rom. Men så tok han til å frykte for at Cæsar blev for mektig i Gallia, og han fikk senatet til å befale at Cæsar skulde forlate hæren sin og komme til Rom. Der vilde det da falle lett å vinne fra ham hans makt. Cæsar stod den gang på Posletten [På-] med bare 5 000 soldater (en legion). Da han fortalte til dem hvad som stod fore, ropte de alle at de vilde gå med ham til Rom hver eneste mann, og de vilde også kjempe for ham uten betaling, inntil krigen var forbi. Da sa Cæsar: Loddet er kastet! Han marsjerte over ßubikon, den elv som skilte mellem hans provins og Italia, rykte i lynende fart sydover og tok Rom, og drog derefter til sig sine galliske legioner. Imens rømte Pompeius til Hellas og samlet en hær der. Da Cæsar så satte efter Pompeius til Hellas, hadde Pompeius fått sammen dobbelt så mange folk; men Cæsar og hans veteraner (o: krigere med mange års øvelse) seiret i en fart likevel (48). Pompeius rømte så til Egypten. Kongen der tenkte å gjøre Cæsar til lags og lot Pompeius stikke ned bakfra, med det samme han gikk i land. Nogen dager senere, da også Cæsar kom til Egypten, bar de frem til ham det blodige hode; men Cæsar vendte sig vekk med avsky og felte tårer ved tanken på den sørgelige skjebne hans tidligere venn hadde fått. Da Cæsar vendte tilbake til Rom som eneherre over Romerriket, ønsket han ikke å hevne sig på sine fiender, men tenkte bare på å styre til gagn for alle. Således gav han mangfoldige tusen av Roms arbeidsløse pøbel gode hjem ute i provinsene (f. eks. i Spania og i Kartago), hvor de kunde bli selvhjulpne og tilfredse borgere igjen. Dernæst passet han på så stattholderne i provinsene (utenfor Italia) måtte fare sømmelig frem ; han strevde hen imot at alle de frie menn i hele riket skulde leve lykkelig. Oldtidens verste ulykke, slaveriet, kunde dog selv ikke Cæsar finne på å avskaffe. Å greie sig uten det holdt alle den

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 43 skann 45

Siter