Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 235 (skann 237)

235 kunde det ikke lenger nøie sig med å komme sammen hvert 3dje år som hittil; der måtte bli årlige storting. Sverdrup og venstre satte derfor igjennem at Stortinget vedtok dette (fra 1871). I 1872 var det 1000 år siden Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Derfor reiste nordmennene da en stor minnesten på Harald Hårfagres grav («Haraldsstøtten»). Straks efter døde Karl 4, og hans bror, Oscar 2, blev konge (1872 — 1905). Oscar 2 gikk med på at stått holderposten skulde avskaffes (1873). Han utnevnte da Fredrik Stang til statsminister i Oslo. Fra nu av skulde statsministeren i Oslo være formann i statsrådet istedenfor stattholderen (s. 212). Også efterat Oscar 2 var blitt konge, holdt venstre frem med kravet om at statsrådene skulde møte frem i Stortinget (statsrådssaken), og utover i landet sluttet folket sig til venstre mer og mer. Derfor fik venstreflertallet i Stortinget Sverdrups forslag derom vedtatt for 3dje gang (s. 209). Enda nektet kongen å sanksjonere, og han sa at han i denne sak hadde absolutt veto (o : rett til åsi nei for alltid). Stang var da blitt for gammel til å være statsminister, og Selmer kom isteden (1880). Så skulde det være stortingsvalg igjen i 1882. Sverdrup mente at «folket i valg» nu fikk avgjøre striden. Vant venstre flertall i Stortinget denne gangen også, vilde de anklage regjeringen for riksretten, fordi regjeringen hadde gitt kongen råd til skade for landet; så skulde riksretten dømme regjeringen fra sine embeder. Der blev en rasende valgkamp i 1882. Sverdrup og Bjørnson holdt mange folkemøter rundt om i landet. Ved stortingsvalget blev det valgt flere venstremenn enn nogen gang før (83 mot 31 høire). Velgerne hadde dermed tydelig sagt fra at de vilde ha statsrådssaken gjennemført, og venstre-tingmennene mente da det var deres plikt å tvinge kongen og høire-regjeringen til å gi sig. Derfor valgte de bare venstremenn inn i Lagtinget; da var de sikre på, at når Lagtinget (29 mann) og Høiesterett (11 mann) trådte sammen til riksrett, vilde Regjeringen bli dømt. Så gikk det også, og regjeringen måtte gi fra sig sine embeder (riksretten 1884). Kort tid efter sanksjonerte kongen loven om at statsrådene skulde møte frem i Stortinget

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 235 skann 237

Siter