Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 192 (skann 194)

192 Frankrikes revolusjons-hær måtte da begynne å samle sig, den også; men den hadde ingen krigssang enda som kunde sette ild i folkene. En ung kaptein, Bonget de Visle [Rusjæ dLill] i Strassburg, gikk oppe en hel natt og tenkte på dette. Rundt om ham holdt de franske soldatene i Strassburg på å bryte op for å trekke sig tilbake. Der var hestetramp, kanonrammel og kommandorop. Tankene hans under all denne tummel formet sig i ord og toner og blev til den berømte revolusjonssang Marseillaisen [-seiæsen] Han myrde vil i eders arm Fremad nu, fedrelandets sønner, nu for jer er runnet ærens dag: nu mot tyranniets blodige banner :/: får I fekte for frihetens sak! :/: Hører I lyden av fiendens kanoner, hører I ei hvor han brøler harm? eders barn, eders fedre og koner. Til våben, i gevær, til våben en og hver; avsted, avsted, de voldsmenns blod skal strømme for vår fot! Omtrent samtidig erklærte nasjonalforsamlingen : Fedrelandet er i fare ! Den lot alle tårnklokkene ringe uten stans, trommeslagere trommet gjennem gatene, og kanoner drønnet; det skulde alt sammen mane alle gode franskmenn til å møte frem og ta plass i den hæren som de nu rustet ut til å ga imot de fremmede voldsmenn. — På Paris's åpne plasser var reist telter med røde, hvite og blå bånd (Frankrikes nye nasjonalf arver). Øverst stakk op et spyd, med en rød jakobinerhue på toppen. Foran vaiet et kjempemessig flagg med innskriften: Fedrelandet er i fare! Inne i teltet blev fedrelandsforsvarerne som meldte sig, skrevet inn i store protokoller. Og de trengte sig frem i tusenvis under sang og hurrarop. Så kom det midtsommers 1792 en bekjentgjørelse til Paris fra den prøissiske overgeneral. Han sa at han rykte inn i Frankrike bare for å hjelpe Ludvig 16; vågde folket å skade ham, skulde hele Paris bli ødelagt. Folket i Paris skjønte da at kongen deres i virkeligheten holdt med fiendene. Nogen dager senere lot de tårnklokkene gå, mens de samlet sig rundt slottet i svære masser med hyl og skrik, og kongen og hans nærmeste familie måtte skynde sig gjennem slottshaven til nasjonalforsamlingens møtesal for å berge livet. Imens stormet folkemassene inn gjennem de kongelige værelsene, hugg ned soldater og tjenere og slo i stykker alt de kunde få fatt på. I nasjonalforsamlingen fikk jakobinerne fra nu av overtaket. De erklærte kongen for avsatt og førte ham og dronningen og sønnen til et fengsel. De utkåret også en

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 192 skann 194

Siter