Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 156 (skann 158)

156 Gustav Adolf rykte mot Breitenfeld fra nord; bort imot halvparten av hæren hans var tyskere (fra Sachsen). Da Gustav var en så stor hærfører, hadde han ikke nøid sig med å ordne hæren sin bare efter den tids skikk og bruk; men han hadde også funnet på en hel del nytt. Således hadde han inndelt folkene sine i flokker på bare 500 mann; fordi disse flokkene var så små, kunde de midt under slagtummelen kastes frem hvor som helst der trengtes hjelp. Næsten alle var de utrustet med børser som skjøt 3 ganger så fort som Tillys, og kanonene deres kunde kjøres frem med bare to hester. Det fortelles at Tilly blev blek da han så deres utmerkede orden da de kom marsjerende. Så snart Gustav Adolfs hær var nær nok, lot Tilly firkantene sine styrte sig nedover skråningen og inn på sachserne, og sachserne rømte straks kompanivis, som Gustav senere sa. Svenskene var derefter ikke stort mer enn halvparten så mange som Tillys folk. Men da kom det til nytte at Gustav hadde øvd avdelingene sine i å flytte sig så hurtig, uten å komme i uorden. Med ett lot han nemlig nogen av dem gjøre en lynsnar svingning ut til siden; i rasende fart stormet de opover høiden bakom Tilly, tok de store kanonene hans og gav sig til å skyte med dem på Tillys egen hær. Dermed var slaget vunnet. Nogen få av Tillys folk slo firkant om Tilly selv og førte ham vekk. Det fortelles at han gråt som et barn; — det var det første større slaget han hadde tapt. Men øverst på bakken falt Gustav Adolf på kne mellem mennene sine og takket Gud for seieren. — Nogen måneder senere vant Gustav Adolf igjen over Tilly (ved elven Lech); der blev Tilly såret, så han døde. Slaget ved Breitenfeld reddet protestantismen i Tyskland, og Sverige blev fra da av regnet mellem stormaktene i Europa. Keiseren visste derefter ikke annen råd enn å trygle Wallenstein om å skaffe ham soldater enda en gang; langt om lenge gikk Wallenstein inn på det, og han rykte nordover til Sachsen. Gustav Adolf rykte efter og angrep ham ved Liitzen. Under slaget begynte de svenskene som stod i midten, å vike. Kongen skulde skynde sig dit med en rytterflokk for å hjelpe. Men hele kampplassen var

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 156 skann 158

Siter