Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 141 (skann 143)

141 det skulde bli den største og vakreste kirke i hele verden. Paven sendte derfor ut over Europa en hel del munker som solgte avlat (s. 111) og på den måten samlet penger, bl. a. til å bygge kirken for. Til Mellemtyskland sendte han dominikanermunken Johan Tezel. Når Tezel kom kjørende inn i byene, ringte alle kirkeklokkene. Prester og munker og skolebarn stod og tok mot ham med faner og tendte lys. Utenfor byens største kirke gjorde han holdt og satte op et stort kors. Ved siden reiste han teltet sitt og la frem sine mange slags avlatsbrev, mens alt folket stimlet rundt om. Tezel solgte avlat både for de synder som folk hadde gjort, og for dem som de tenkte på å gjøre. Å drepe en kostet 8 dukater (1 dukat = 8 kr.), kirkeran (o : å stjele i en kirke) og falsk ed kostet 9 dukater. Det fortelles at en tysk adelsmann kjøpte avlat for et ran som han ønsket å utføre. Siden, da Tezel kjørte gjennem en skog, overfalt han ham, og Tezel måtte takke til at han slapp vekk med livet. Tezel solgte også avlat for de døde ; da sa han : Når pengene i kisten min klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer. Handelen gikk strykende. Men når pengekistene kom kjørende til Rom, stod folket i gatene og lo til hverandre, mens de ropte: Der kommer tyskernes synder! Tezel slo også op teltet sitt i en by ikke langt fra Wittenberg, og mange fra Wittenberg reiste ut til ham og kjøpte avlatsbrev. Senere, når Luther formante dem til å slutte med sine synder, trakk de frem avlatsbrevene sine og mente at det ikke var nødvendig. Til slutt blev Luther så harm over dette, at han satte sig til å skrive 95 setninger (på latin) mot avlatshandelen og andre av pavens vranglærdommer. Disse setningene slo han op på kirkedøren i Wittenberg, så alle lærde menn kunde lese dem, og han tilbød sig å disputere om dem med hvem som vilde. Luthers 95 setninger blev straks trykt, «på mindre enn 2 uker fløi de utover hele Tyskland og i 4 uker gjennem omtrent den hele kristenhet». Det var i de siste hundre år blitt mer og mer misnøie med at kirken plyndret til sig så megen rigdom. Mange fromme menn gav derfor Luther rett. Det var dog ikke Luthers mening å sette sig op mot selve paven. Han trodde endog at paven vilde gi ham medhold når han fikk rett greie på saken. Paven

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 141 skann 143

Siter