Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 111 (skann 113)

111 Nogen år senere lyste Innocens interdikt også mot den ryggesløse engelske konge Johan uten land. Kongen målte da gå inn på at England for eftertiden skulde være et len under paven, og utrede en stor skatt til paven for hvert år, og denne skatt blev betalt i 300 år bakefter. Johan krevde dessuten inn en ny stor ekstraskatt. Men over dette blev de engelske stormennene harme, og i 1215 tvang de Johan uten land til å utstede det store frihetsbrev. Der måtte han love dem at i England skulde for eftertiden ingen bli sperret inne uten å være dømt til det. Nye skatter skulde kongen ikke pålegge dem førenn en forsamling av landets høieste geistlige og verdslige herrer (lorderne) gav sitt samtykke. Denne forsamling blev begynnelsen til det engelske parlament (Overhuset. Underhuset kom senere). Om skriftemål Og avlat. Samme år som England fikk sitt store frihetsbrev, holdt Innocens 3 et stort kirkemøte i Rom. Der fastsatte han bl. a. at enhver voksen kristen fra da av skulde være pliktig- til minst en gang om året å gå til en prest („ skriftefaren") og skrifte (o: tilstå) sine grove synder i årets løp („ skriftemål"). De hemmeligheter som presten på denne måte fikk vite, hadde han ikke lov å røbe. Han skulde bare pålegge skriftebarnet" å gjøre bot, derefter skulde han gi avlat (o: tilsi syndsforlatelse), og dessuten idømme en passende straff, f. eks. å gi gods til en kirke, gjøre en pilegrimsreise til en helgens grav e. 1. — Om ikke lenge begynte pavene å sende ut munker som solgte avlatsbrev for de forskjellige botsstraffer, dyrere jo grovere synden var (avlatshandel). Pengene pleide landets fyrste og paven å dele mellem sig. 100 år efter Innocens's tid (omkring 1300) krevde kong Filip den smukke av Frankrike at de franske bispene og klostrene fra da av skulde betale skatt til rikets kasse. Paven lyste ham i bann. Men da var franskmennene blitt så vidt oplyste at de ikke brydde sig om bannet, og paven måtte gi sig. Siden, i næsten 70 år, bodde pavene i Avignon [Avinjå] i Sydfrankrike og var da helt i franskekongenes makt [pavenes babyloniske landflyktighet 1309 — 1377). Sverres hardeste Strid. Sverre påstod at han i grunnen var innsatt til konge av Gud selv; han var «konge av Guds nåde». Derfor regnet han det for sin plikt å passe på så fattigfolket i landet ikke led urett. Hittil hadde omtrent de samme lendermannsslektene styrt

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 111 skann 113

Siter