Norges historie : med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie. For middelskoler og ungdomsskoler (1930), s. 129 (skann 135)

129 naturlig den tanke hos mange nordmenn at Norge kunde bli st selvstendig rike. I 1809 blev det i Kristiania stiftet sn forening som skulde arbeide bare for Norge, «Selskapet for Norges V e 1», og denne forening tok op med ny kraft det gamle krav om et norsk universitet. Store frivillige bidrag blev gitt i disse trengselsår, og kongen, Fredrik 6, måtte gå med på å oprette universitetet i Kristiania 18 11. Hans Nielsen Hauge. På denne tid levde der i Norge en merkelig bonde som het Hans Nielsen Hauge, fra Tune i Østfold. Fra sin tidligste ungdom av var han from og arbeidsom. En dag som han nynnet en salme mens han gikk i sitt arbeide, følte han likesom st kall fra oven til a gå ut og forkynne Guds ord. På den tid var det lite kristenliv i landet, og prestene følte sig mere som folkelærere enn som troens forkynnere; mange prester talte mer om fjøsstell og potet-dyrkning enn om synd og nåde. Hauge drog ut som legpredikant og kom til næsten hver eneste bygd i Norges land. Han talte til folket med inderlighet og varme om omvendelse og tro. Et sterkt åndelig liv våknet mangesteds, og Hauges vennekrets vokste til en stor skare. Men prestene og de andre embedsmenn fant at Hauges virksomhet var farlig og ulovlig; en lov gjorde det vanskelig for andre enn prester a forkynne Guds ord. Således gikk det til at denne fromme mann blev satt fast gang på gang; en gang satt han fengslet i flere ar mens en kongelig kommisjon gransket hans ferd. I 1809 måtte de en stund slippe ham ut av fengselet for at nan skulde lære kystbefolkningen a koke salt; i krigsårene viste det sig nemlig ofte umulig å få ført hjem salt fra utlandet. Hauge skjønte sig godt på allslags praktisk arbeide. Han reiste selv som handelsmann, og mange gode praktiske tiltak i Norge skyldes Hans Nielsen Hauge og hans venner. 9 — Jforges historie.

Norges historie : med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie. For middelskoler og ungdomsskoler (1930) s. 129 skann 135

Siter