Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 91 (skann 97)

91 V Gustav Vasa hadde fridd Sverige fra dansk herredømme, fra den romerske kirke og fra den tyske enehandel. Han styrte sitt rike som en streng, men omtenksom husbond. Selv var han Sveriges største godseier; han eide bergverk og skibs verfter og fikk mange folk satt i gang med nyrydning og andre nyttige tiltak. Da folk klaget over de høie skatter, svarte kongen slik: «Før hersket fienden på sjøen og gjorde alle varer dyre; danskene lå i landet og hindret fiske og jordbruk. Nu har vi nok høiere skatter, men for dem holder vi krigsfolk og prektige skibe og børser til landets vern, og vi har fred med godt kjøp både på humle og salt og hvad folk ellers trenger.» På en riksdag i 1544 fikk Gustav Vasa det lovtatt at riket skulde gå i arv i hans ætt; eldste sønnen, Erik, skulde bli konge efter ham, og de yngre sønner få hertugdømmer. Da Erik vilde fri til dronning Elisabet i England, sa den gamle kong Gustav: «Sveriges rike gir en konge nok å gjøre; jeg fikk merke det i min ungdom. Og nu efter 40 års omsorg for landet har det ført mig med grå hår mot graven. Gud unne min eftermann å holde oppe arven og skjøtte den vel, så synes det mig at han vilde ha nok å gjøre uten å ta sig av fremmede nasjoner.» Gustav Vasa døde i 1560. Konger av Vasa-slekten. Da Er i k 14 blev Sveriges konge, blev hans yngre bror Johan hertug i Finnland og fikk til ekte en katolsk prinsesse fra Polen. Erik var en ustadig og urolig mann, til sine tider rent sinnssyk, og det endte med at han blev avsatt fra tronen. Hans bror blev konge under navn av Joha n3. Johan blev sterkt påvirket av sin katolske dronning og lot innføre i Sverige en liturgi som minnet om den katolske. Men først under hans sønn Sigismund, som blev konge både i Polen og i Sverige, blev det gjort alvorlige forsøk på å føre Sveriges rike tilbake til den romerske kirke. Keformasjonens venner i Sverige tok da Gustav Vasa's tredje sønn, hertug Karl, til riksforstander, og

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 91 skann 97

Siter