Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 58 (skann 64)

58 Kong Håkon, som ektet Margrete, fikk sin fulle andel i farens vanskeligheter. Hans forsøk på å hjelpe Magnus til å vinne Sverige tilbake, kostet mange penger, og penger knep det med for den norske konge ide dager. Dronningen, den 17-årige Margrete, skrev i 1370 fra Akershus følgende brev til sin fraværende husbond : «Eder min allerkjæreste herre hilser jeg Margareta inderlig med Gud. Kundgjør jeg Eder at jeg mår vel; Gud lade mig høre det samme fra Eder. Vite skal I, min kjære herre, at jeg og mine tjenere lider stor nød på mat og drikke, så at hverken de eller jeg får hvad de trenger. Og derfor ber jeg Eder, min kjære herre, at I finner nogen utvei til det at det kan bedres, at de som er hos mig, ei skal skilles fra mig for hungers skyld. Og beder jeg Eder at I skriver til Westfal 1 at han skal borge mig det som jeg forlanger hos ham og trenger til, og si at I vil ordentlig betale ham det som han borger mig.» Dronning Margrete forener de 3 nordiske riker 1389. Da Valdemar Atterdag døde i 1375, valgte det danske riksråd kong Håkons og Margretes 5-årige sønn Olav til dansk konge. Ved kong Håkons død, som inntraf 5 år senere, arvet gutten Olav Norges kongekrone. Således blev nu Norge og Danmark forenet under én konge, og dette var begynnelsen til den lange forening mellem disse riker som varte helt til 1814. Dronning Margrete bosatte sig nu i Danmark. Sønnen, Olav, døde ganske ung, og dronning Margrete kom til å herske både over Danmark og Norge som «rikenes fullmektige frue og husbonde». Sin søsterdattersønn og nærmeste arving, Erik av Pomm e r n, fikk hun hyldet som norsk konge i 1389. Margrete vant også Sverige. Albrecht av Mecklenburg hadde liten makt i dette land. Sveriges virkelige herrer var de store adelsmenn, som trosset kongen og for ulovlig frem mot almuen. Da kong Albrecht prøvde å sette hårdt mot hårdt, innkalte de 1 En hanaekjøbmann i Oslo.

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 58 skann 64

Siter