Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 56 (skann 62)

56 ha lov til å føre varer til hans land, og det var kongens plikt å våke over at handelen blev lønnende for hans undersåtter. I det 14de århundre, som vi nu taler om, gikk den norske handel med skattlandene i vest og med England sterkt tilbake. Før 1500 var all fart på Grønland ophørt. Nu blev det de nordtyske byer ved Nordsjøens og Østers jøens kyster som fikk den meste handel på Norge. De tyske kjøbmenn var rike. og de hadde nettop de varer som folket her nord trengte (korn). Da Ruiner av biskopsætet Gardar på Grønland de tyske handelsbyer hadde sluttet sig sammen i et stort forbund (den tyske Hansa), kunde de også støtte sig til mektige krigsflåter. Således gikk det til at disse tyskere litt efter litt kunde tvinge de norske konger til å gi dem omtrent de vilkår som tyskerne selv vilde. De leide eller kjøpte handelsgårder i byer som Bergen og Tønsberg og fikk til slutt tollfrihet og rett til å handle både med borgere og med bønder hele året rundt. Fra først av hadde de bare hatt rett til å drive handel en-gros og en viss tid av året. Tyskerne fikk på sine hender hele Norges utførsel (især tørrfisk), og deres skibe forsynte også Norge med alt det landet trengte av korn og luksusvarer. Nordmennene ophørte til slutt å fare på fremmede land, og en norsk kjøbmannsstand kunde ikke klare sig i de norske byer.

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 56 skann 62

Siter