Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 41 (skann 47)

41 I Bergen står også en ærverdig kirke fra det 12te århundre, Mariakirken, siden også kalt Tyskekirken fordi de tyske kjøbmenn brukte den som sin sognekirke. I Kirkevåg på Orknøiene står den dag i og minner om Norges gamle storhetstid. Ef terat Norge i 1 152 hadde fått sin egen erkebiskop, blev geistligheten mektig og rik, og biskopene tok til å bygge kirker. Således blev Hamar domkirke reist, og den kristkirke som Olav Kyrre hadde bygget i Nidaros, blev utvidet inntil den blev det herligste av alle byggverk i Norderlandene, Nidaros domkirke. Den mann som mest har æren av å ha reist Nidarosdomen, er erkebiskop Øistein Erlandssønn (1157—1188). dag Magnuskatedralen Borgund stavkirke i Sogn, fra tiden om kring borgerkrigenes begynnelse. Erkebiskop Øistein hadde sett mange kirker på sin ferd til Rom da han hentet sitt pallium hos paven. Like efter han kom hjem, i 1161, be- gynte han å bygge Kristkirken i Nidaros større; han reiste det romanske tverr- skib som ennu står. I de første 13 fredsår under Magnus Erlingssønn drev erkebiskopen ivrig på byggearbeidet. Da striden mellem Sverre og Magnus tok til, måtte han avbryte arbeidet på domen; han blev nødt til å fly fra landet og fer til England. Her tok han ophold i et benediktiner-kloster, og såvidt vi kan skjønne så han i Canterbury den prektige domkirke som de der holdt på å gjenreise til minne om helgenen Tomas Becket. Her fikk den landflyktige norske erkebiskop se en bygningsstil som dengang var ny, med spissbuer, smekkre piller og høie hVelv (gotisk stil). Senere søkte erkebiskop Øistein for- lik med Sverre og vendte tilbake til Nidaros. Han fortsatte byggearbeidet, og nu blev utvidelsen og utsmykningen gjort i gotisk stil. Således gikk det til at Nidaros domkirke, som fra først av var en romansk kirke med runde buer, blev fullført i spissbuestil. Øistein blev senere kanonisert som helgen (St. Augustinus).

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 41 skann 47

Siter