Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 39 (skann 45)

39 \ v 'y efter slo Sverre atter Magnus på Ilevollene utenfor Nidaros, og Magnus for da til kong Valdemar i Danmark for å søke hjelp. Han kom snart nordover med stor folkestyrke, og striden blev ikke lagt ned. Så talte kong Magnus til sine menn på tinget i Tunsberg. «Fordi jeg blev salvet og kronet til konge, så våger jeg ikke for Gud å bryte mine eder, og jeg vil søke dette land med odd og egg så lenge livet unnes mig og landets folk vil følge.» Det siste slag var sjøslaget ved Fimreite i Sognefjorden. Kong Magnus hadde en overmektig flåte, men Sverre ledet slaget med stor klokskap. Han ødela fiendens småskibe slik at mannskapet fra dem søkte op på de store skibe. Da sank storskibene, og kong Magnus og hele hans prektige hær blev borte i Norefjorden. Sverre var nu enekonge i Norge (1184). Efter seieren lønnet Sverre sine birkebeiner. Somme av dem blev lendermenn istedenfor de falne høvdinger som hadde tjent kong Magnus; til andre gav Sverre stort jordegods og atter andre hjalp han til rike gifter. En kunde da se folk som hadde vært arbeidsmenn eller ransmenn bære skrud og skarlagen og de beste våben. Fra nu av tyktes navnet birkebeiner et hedersnavn, og de som het så tyktes meget verd. Sysselmenn og lagmenn. Sverre vilde at kongens vilje skulde gjelde i landet, ikke jarlenes eller lendermennenes. Han innsatte derfor jgjrsselmenn, som skulde kreve inn skatt for kongen og utføre det han bestemte. Lagmenn blev satt i hver landsdel til å veilede almuen i loven og skifte rett mellem bøndene. Således tyktes det kong Sverre at orden og lov best blev holdt oppe i hans rike. Kong Sverre i strid med kirken. Sverre hadde alltid sagt at bare den burde være konge som var sønn av en konge, og at han selv var den hellige kong Olavs rette arvtager. Men Norges biskoper stod ham imot fordi de efter overenskomsten med Erling Skakke hadde fått en slags rett til å utvelge det rette kongsemne. Da erkebiskopen, Eirik, flydde til Danmark, tvang kong Sverre biskopene til å krone sig i Bjørgvin. Men fra koret i Lunds domkirke lyste den norske erkebiskop hver søndag bann over Sverre. Senere la paven, Innocens 3, interdikt over

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 39 skann 45

Siter