Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 141 (skann 147)

141 opta kampen med landets best utdannede menn. Han blev en klok talsmann for bøndene og for det folkelige selvstyre på de flest mulige områder. Noget av det viktigste Ueland og hans tilhengere opnådde, var i 1837 loven om det kommunale selvstyre. Ifølge denne lov skulde alle kommuner eller herreder i landet styre sine anliggender gjennem de kommunemenn som de stemmeberettigede valgte. Tidligere hadde de embedsmenn som kongen utnevnte, stelt med de enkelte kommuners saker, slikt som veier, skoler, vannledninger o. s. v. Loven gav kommunestyrene rett til å utligne skatt på innbyggerne i kommunen, og de fikk således midler til å sette i gang mange gavnlige foretagender. Ueland og bondepartiet hadde mindre sans for å hevde Norges nasjonale rettigheter likeoverfor Sverige. Advokat Jonas AntonHielm var i stortinget den første talsmann for Norges rett efter grunnloven til å ha sine egne konsuler og sendemenn i fremmede land. Men han fikk ingen støtte fra nogen av partiene, og han trakk sig ut av politikken som en skuffet mann. Hvor det gjaldt de nasjonale symboler opnådde dog Norge litt efter litt noget. Stortinget i 1821 hadde vedtatt at Norge skulde ha sitt eget flagg, det samme tre-farvede som vi nu har. Men som orlogsflagg måtte nordmennene helt til 1844 nøie sig med det svenske flagg med de norske farver i det ene hjørne. Dessuten var det slik at handelsskibene ikke kunde bruke det norske flagg sønnenfor Kapp Finisterre. For åfå en forandring i dette kjempet især Hielm og Herman Foss, og de opnådde i 1838 at flagget blev frigitt, d. v. s. at det norske flagg kunde heises på alle farvann. De fikk hver et hyldningsdikt fra Henrik Wer- geland. Ennu mer usmakelig var det at Norge, selv ef terat det hadde fått sitt eget handelsflagg, måtte bruke det svenske flagg som orlogsflagg. Dette varte ved i hele Karl Johans regjeringstid og blev først endret i 1844, da Oskar I blev konge. Han gav Norge et eget orlogsflagg med et unionsmerke, men fastsatte samtidig at dette unionsmerke også skulde settes i det norske handelsflagg; dette unions-

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 141 skann 147

Siter