Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 140 (skann 146)

140 Norges fremgang 1830—1870. Henrik Wergeland og det norske demokrati. Julirevohisjonen i Frankrike skapte i alle land en ny tro på frihet og folkestyre. Her i Norge hadde alt Eidsvoll-grunnloven sikret oss p o 1 i t i s k frihet, men ennu tok det store folk lite del i det politiske liv. Oplysningen var også mangelfull. Embedsmennene hadde derfor ledet landets politikk, og tross alt skryt av «odelsbonden» hadde bøndene gjort sig meget lite gjeldende på stortinget. I 1833 blev det valgt flere bønder enn før, og efter hvert fikk bøndene dyktige ledere og mere politisk interesse og innflydelse. Men det skjedde ikke uten kamp med embedsmennene, som hittil hadde hatt ledelsen, både i 1814 og i de vanskelige år som fulgte nærmest efter. Henrik Wergeland var det nye Norges første store dikter. Det meste av hans diktning er lite tilgjengelig for det store folk; men Wergelands arbeide for alt som var norsk, for landets vel og folkets oplysning, gjorde ham til en sann folkets mann og bøndenes venn. I Wergelands ungdom stod kampen mellem hans parti, «Norskhetspartiet», og dikteren Wc 1 h a v en s tilhengere, «Intelligenspartiet», som følte sig sterkt knyttet til Danmark og det gamle broderfolk ved felles sprog og felles litteratur. Wergeland og hans venner var stolte og glade over Norges frihet. Welhaven trodde også på en stor fremtid for Norge, selv om han mest hadde skarp kritikk for sin samtids Norge. «Hvad Norge var, det skal det atter vorde, på land, på bølge og i folkerang» — således uttrykte Welhaven sitt fremtidshåp. I nær sammenheng med Henrik Wergelands politiske ideer stod bondepartiets begynnende kamp mot embedsmannspartiet. Ole Gabriel U e 1 a n d fra Stavanger amt blev den første bondefører i stortinget. Ueland var vokset op under trange vestlandske forhold og måtte selv med stor møie skaffe sig de kunnskaper som var nødvendige for å kunne gjøre sig gjeldende i tinget og

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 140 skann 146

Siter