Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 138 (skann 144)

138 De to første storting (i 1815 og 1818) hadde vedtatt et forslag om å opheve de siste rester av adelskap i Norge; men kongen hadde nektet sin sanksjon. Efter den norske grunnlov vilde forslaget bli lov hvis stortinget vedtok det uforandret tredje gang, selv om kongen nektet å sanksjonere. Karl Johan var meget lite fornøid med at alle adelstitler skulde opheves i Norge; men enn mindre likte han at stortinget skulde få i stand en lov mot kongens vilje. Begge disse saker kom fore på stortinget i 1821. Kongen brukte alle midler, overtalelser og trusler, men oplevde allikevel den tort at stortinget vedtok adelsloven for tredje gang. Derimot godkjente stortinget opgjøret med Danmark efter kongens ønske og gikk inn på å betale hvad han hadde avtalt. Allikevel var det den samme sommer at Karl Johan trakk sammen tropper til en norsk-svensk lystleir på Etterstad og lot svenske krigsskibe løpe inn på Kristiania havn. Det så ut som kongen tenkte på å gjøre statskup. Det blev imidlertid ikke til noget, og han nøide sig med å fremsette for stortinget de såkalte kongelige grunnlovsforslag. Disse Karl Johans grunnlovsforslag gikk blandt annet ut på at kongen skulde ha absolutt veto og rett til å opnevne stortingets presidenter; de betydde en endring av grunnloven i monarkisk ånd og vilde gi kongen, som også var svensk konge, makt til å hindre alle lovforandringer i Norge. Mot disse kongelige forslag stod stortinget og dets ledere, for størstedelen embedsmenn, i samlet fylking; de følte det som de stod vakt om grunnloven fra Eidsvoll. Da man fortalte Karl Johan om at Harald Hårfagre utryddet småkongene i Norge, skal han ha sagt: «Hvorfor tok han ikke sorenskriverne med?» Christian Krohg skrev den komité-innstilling hvorefter alle kongens forslag blev forkastet; til minne om dette blev der efter hans død reist en støtte for ham i Kristiania (Krohg-støtten). Striden om 17. mai. Karl Johan blev opirret da folk i Norge begynte å feire 17. mai som en nasjonal festdag. Han trodde at nordmennene den dag tenkte på Kristian Fredrik og dansketiden, mens de i virkeligheten gledet sig over grunnloven. Karl

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 138 skann 144

Siter