Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 128 (skann 134)

128 Trangen (i Solør) og ved Prestebakke (i Østfold). Derefter blev den svenske hær drevet tilbake over grensen. Sverige var ved dette tidspunkt utsatt for en truende fare, da flere av dets mektige fiender hadde gjort en avtale om å dele det mellem sig. Alle forstandige menn var fortvilet over kongens stivsinn og udyktighet. En del høiere svenske officerer stiftet da en sammensvergelse for å avsette kongen. General Adlercreutz lot korlg Gustav fengsle på Stockholms slott i 1809. Kongen frasa sig tronen, og riksdagen utelukket hans efterkommere fra all arverett; han selv levde siden i utlandet under navn av oberst Gustavson. Til Sveriges konge valgte riksdagen Gustav 4's onkel, hertug Karl, som blev Karl 13, men måtte gi avkall på enevoldsmakten. Da han var barnløs, måtte riksdagen også velge en tronfølger. Valget falt på den mann som nettop førte krig mot Sverige, prins Kristian August. Den viktigste grund til dette valg var visstnok den at svenskene trodde at prinsen skulde bli konge i Norge. Der kunde således være utsikt til en fredelig forening mellem Sverige og Norge, en tanke som grev Wedel i Norge lenge hadde næret bl. a. fordi Sverige nu hadde fått en fri forfatning. Selvstendighetsfølelse i Norge. Skjønt det var enkelte lyspunkter for Norge i disse krigsår, f. eks. lønnende kaperkrig mot engelske handelsskibe og en særskilt tillatt trelastutførsel til England, var den største del av det norske folk stadig utsatt for å lide nød på grunn av den engelske blokade. Misvekst kom til, og strenge vintrer skapte ishindringer, som næsten var farligere enn den engelske blokade. Men folket bar standhaftig de svære ulykker, og der var fedrelandskjærlighet og offervilje blandt alle samfundsklasser. I disse vanskelige år, da Norge måtte greie sig selv, opstod naturlig den tanke hos mange nordmenn at Norge kunde bli et selvstendig rike. I 1810 blev det i Kristiania stiftet en forening som skulde arbeide bare for Norge, «Selskapet for Norges V e 1», og denne forening tok op med ny kraft det gamle krav om et norsk universitet. Store frivillige bidrag blev gitt i disse trengselsår, og kongen, Fredrik 6, måtte tillate oprettelsen av universitetet i Kristiania 1811.

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 128 skann 134

Siter